Det er 31.mai og jeg drar igjen siste glidelås i kofferten. Reiseklærne, pass og pæng ligger klare til avreise i morgen tidlig. Jeg setter ringeklokken på 05:00.
Jeg kjenner på en underlig følelse i magen, noe ukjent og nesten litt vondt. Gruer jeg meg liksom?
Jeg har reist ganske mye i mitt liv, tatt både fly, tog og buss alene hundrevis av ganger før. Og jeg har jo alltid gledet meg, men denne gangen føles det litt skummelt. Jeg skal dra på tur med 13 andre og jeg kjenner bare Jonas. Henriette for 6 år siden hadde digga det. Henriette i 2025 er altså redd, usikker, mister selvtillit og gruer seg. Så når sant skal sies ble det en urolig natt og lite søvn.
1.juni kl 06:00 møter jeg Jonas i Porsgrunn. Ganske digg å merke at han er over gjennomsnittet spent han også, men allikevel rolig som skjæra på tunet. Vi setter kursen mot Gardemoen. Praten går lett, vi er spent på plassen, gjestene våre og uken vi har foran oss sammen alle sammen.
Flyreisen går smertefritt ✈️
Bilturen til målet vårt, går smertefritt 🚗
Ved porten til The Retreat House i Alicante står Frode å venter på oss. Og atte altså, for en velkomst. Den mannen får deg til å føle deg velkommen bare ved å se på deg, og når han i tillegg gir deg en god varm klem fylt med kjærlighet, da vet du at denne uken kommer til å bli bra.
I løpet av det året vi har planlagt denne reisen, reklamert på sosiale medier med lånte bilder fra stedet, trodde jeg liksom vi visste hva vi kom til. Men det å stå der og ta inn synet av hus, hage, fjellene i bakgrunn og utsikten mellom høye palmetrær blir helt spesielt. Og virkeligheten topper bildene 100%.
Huset i seg selv og energien i huset – rom for rom – har jeg litt vanskelig for å forklare med ord, for det blir for meg helt spesielt, helt unikt og jeg føler meg hjemme selv om jeg er langt hjemmefra uten mann og barn…
Fortsettelse følger ☀️
